Tom Misch
I riket av strategispel har handlingen med å «male kartet» fått et dårlig rykte. Det blir ofte assosiert med ensformig gameplay, der spillere er begrenset til å utvide territoriene sine gjennom brutalmakt. Men når det utføres riktig, kan å male kartet være en spennende opplevelse som legger dybde og spenning til spill som Civilization, Dawn of War: Dark Crusade og Total War-serien.
Et spill som behersker kunsten med å dominere kartet er Total War: Warhammer. Det som skiller det er den unike tilnærmingen til hver armé når det gjelder å utvide sin innflytelse. Ta for eksempel Norset-faksjonen, en gruppe med fryktinngytende vikinger og varulver. Deres erobring involverer underkuing av rivaliserende faksjoner gjennom direkte konfrontasjoner, og forener Norsca-landene under ett banner. Men når de plyndrer Gamle verden, bryr de seg bare om kystbosetningene, og forlater resten for å bli rasert til ære for sine mørke guder. Dette symboliseres av den gradvise transformasjonen av kartet til en askefarget farge, til minne om seirene deres.
Å male en verdenskart er et fengslende prosjekt i motsetning til å male et hus. I stedet for å håndtere daglige hindringer som dørstokker, står spillerne overfor rivaliserende klaner, aggressive vampyrpirater og andre fantastiske elementer. Å se kontinentene endre farge over hundrevis av trekk gir kanskje ikke samme nivå av strategisk dybde som andre kampanjer, men det fremkaller en følelse av fullførelse som å løse et puslespill. Det er en håndgripelig representasjon av spillerens innflytelse på spillverdenen, og tilbyr et tilfredsstillende øyeblikk å reflektere over, «Ja, jeg klarte det.»
Gleden ved å male kartet i strategispill går utover dets enkle natur. Det appellerer til gleden av å forme en virtuell verden i tråd med ens strategier og beslutninger. Så selv om å male kartet kanskje har fått et tvilsomt rykte, ligger dets iboende sjarm i evnen til å etterlate et uutslettelig preg på et stort, interaktivt lerret.
